Plantelill og Lille Mange

Utdrag fra 1. kapittel i "Plantelill og Mangehundretusen"

Kjøp

Det er morgen, og fuglene synger høyt i sky. Himmelen er blå, - så blå som du bare kan tenke deg. Det er en fin morgen, og en deilig ro brer seg i den gamle hagen. Blomsterbedene står tett i tett, og i et av dem blomstrer Plantelill. De fløyelsmyke, rosa kronbladene står tett rundt hodet hennes, og den spinkle stilken med den snertne svaien får henne til å se ut som en ballerina. Ansiktet er svakt gult, og de store øynene tindrer hver gang den milde vinden kiler henne i nakken. Hun synes selv at hun er den peneste blomsten i hagen. Duften fra alle blomstene ligger tungt over den fuktige jorden, og enkelte regndråper ligger fortsatt på blomstenes blad, for det har regnet i hele natt.

Regnet som har falt har frigjort næring fra jorden, og nå finner næringen veien gjennom røttene hennes og inn til stilken. Hun riktig storkoser seg, for hun kjenner hvor deilig alt er. Allikevel er det noe som skurrer. Mon tro om alle kronbladene ligger som de skal? Hun vil nemlig at alle skal være synlig. Da tar hun seg best ut. Hun bøyer seg og speiler seg lenge og kritisk i en regndråpe som ligger på det ene bladet hennes. Hun konstaterer at alt er som det skal være.

Plutselig rykker hun til. Regndråpen ligner jo et øye!

-Hvorfor ser du på meg? Og hvem er du? sier Plantelill engstelig.

-Jeg er en dråpe vann fra en stor foss, sier «øyet». Og Lille Mange er navnet mitt.

-Men kan en vanndråpe virkelig se? spør Plantelill, for nå er hun blitt nysgjerrig.

-Selvfølgelig kan en vanndråpe se. Hvordan trodde du ellers jeg kunne finne veien til deg? svarer Lille Mange utålmodig, for det er jo grenser for dumme spørsmål. Han rister oppgitt på hodet og forsvinner inn i bladet hennes og overlater Plantelill til seg selv. Hun blir stående resten av dagen å tenke over dette svaret.